Min hand i din hand när kapporna vänder efter vinden

(...)

But it won't be the same without you

Jeg lukker øynene og gråter over alle merker, arr og rynker som jeg kan i blinde. Når du snakker høres det ut som du har meg i lommene fremdeles. Du sier at ingen ting er forandra, eller vil bli forandra. Det som er mellom oss er det eneste ekte. Men jeg vet ikke om jeg kan tro det lenger. Hvis jeg faller så vet du det ikke, en gang. Hvis soverommet er mørkt og det ser ut som det ligger noen i senga når jeg kommer hjem, så vet du ikke at jeg drømmer om at det er deg fordi vinduet var så åpent, og du vet ikke at senga aldri er kaldere. Du vet ikke at det ligger et par grønne solbriller på gulvet mitt, og at jeg hadde gidda å plukke dem opp hvis jeg visste at du kom på besøk. Når andre smiler til meg, som han søte rare trommisen som stirra fra scena, så gråter jeg høyt inni meg og tenker at alt dette andre er et stykke jeg aldri ba om å få være en del av.

Se hva vi har her

Det finnes ingen av-knapp. Jeg blir sjuk av å prøve. Må lukke øynene, holde armen foran ansiktet og late som jeg sover, fordi tårene kommer med jevne mellomrom. Når jeg hører stemmen din blir jeg så rolig som jeg ikke har vært på mange uker. Gråter og ler og tenker at du er den rareste, teiteste og aller aller fineste jeg vet, mens hjertet slår helt rolig.

Og om det bles kaldt e eg varm og heit

Det blir for mye med musikk. Det blir for mye med røyk også, men jeg røyker på tom mage. Går kvalm og svimmel til sofaen og legger meg ned. Jeg pakker ned bøker, bilder, ting fulle av spor og minner. Neste sted kommer kanskje du, og kanskje neste gang jeg pakker tingene mine så er det enda flere spor etter deg.

Du er der på hjørnet ved butikken, fordi i fjor høst da jeg tryna på sykkel sendte du en melding like etterpå, og du hogde ved og jeg plastra sårene mine. Du er der i tannbørsten min som du lånte. Du er i den gamle bilen som jeg tror jeg har fått av pappa.

Baby, I know you cannot hear me now

Det er ikke du som står der når noe har vært nær sensorene og fått utelampa til å slå seg på. Det kan ha vært en katt, eller kanskje regnet. Skulle ønske sykkelen kunne trilla videre rett fram i nøyaktig samme tempo, regnet falt i samme rytme og at røyken aldri tok slutt. Men jeg må ta stilling til ting. Jeg må forberede meg på å se deg for første gang på mange måneder. Manner meg opp til å trå ut av vakuumet for 2 dager.

...för det ekar i huvudet

Så du mener det å komme hjem dit jeg er hver dag er det fineste du kan tenke deg? Kanskje det ville vært for fint. Kanskje jeg måtte liste meg rundt i angst for å knuse noe, i frykt for at filmrullen skulle ta slutt og slå hardt mot underlaget.

Vennen min ringer og sier han er fra statistisk sentralbyrå og vil spørre noen spørsmål. "Når var siste gangen du klina?" og han vet ikke at det er bare noen timer siden, og han vet ikke hvordan jeg lette etter hemmelige glidelåser fordi hud ikke er hud lenger. Hvordan jeg vil lukke øynene og forsvinne inn i smaken av blod fra leppa til han jeg nå forteller han om. Jeg går gjennomsiktig og ustø forbi døra der du skal ringe på uten meg, gjennom byen som ikke har føltes som min på noen år nå.

Jeg sa innholdet i alle parentesene. Du så først trist ut og sa "nei", men etterpå sa at du vet alt allerede.

Oh you are in my blood like holy wine

Unnskyld, Odd Børretzen
Jeg håper du så at kinnene mine er for snille for den harde solbrilleplasten
Da ville du kanskje skjønt at det ikke var med vilje at jeg trampet på en rist i det jeg passerte deg

Men til tross for smellet bare pustet du rolig ut gjennom nesen
Som du alltid gjør

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Senere satt jeg på nattevakt og leste et intervju med Arne Næss. 2 kloke menn på en dag. Jeg leste at alt som betyr noe er bånd til andre mennesker. Ikke hvor bra man gjør det på jobb eller på en eksamen. Det er kanskje så lite originalt som det kan bli. Likevel er det så godt å høre det fra han. Jeg tror jeg så han mellom veteranbilene ved Rådhuset på lørdag.

På vei hjem møter jeg en bygningsarbeider med arbeidsbukse og blå bomullsgenser. Først blir jeg varm. Kroppen reagerer lenge før hodet er med. Sekundet etter grøsser jeg, lukker glidlåsen og drar hetta over hodet.